Siden forrige innlegg har det skjedd en god del... Jeg drev da å trente til den siste uka med sprint.
Første renn var i Stockholm. Det ble en tung dag for meg. Hadde ikke det siste giret for å være med helt inn. Likevel; 9. plass var godkjent, og viktigere var det at jeg fikk en skikkelig bra gjennomkjøring! Sprintcupen så imidlertid ut til å være kjørt.
Neste renn var i Lahti. Følte meg ikke rå, verken i prologen, kvart eller semi. Gode ski gjorde at jeg likevel nådde finalen. Der syntes jeg kroppen var mye bedre, men litt defensiv taktikk ut fra start, pluss en kræsj i siste bakken, gjorde jeg ikke hadde mulighet på de to fremste plassene. Spurtet det jeg var god for mot Bjørn Lind, og kapret 3. plass.
Dermed var jeg igjen med i kampen om sprintcupen, og hadde selvfølgelig store forventninger før sprinten i Drammen. En liten forkjølelse etter Lahti gjorde meg imidlertid litt usikker, men tankene var likevel positive.
I prologen var jeg veldig usikker på om jeg skulle stake eller gå med feste. Siden jeg hadde sent startnr (22), kunne jeg se på de foran meg hva som gikk fortest. Tok med både klassisk ski og skøyteski til start, for så å prøve å følge med på de andre, med god hjelp av smøresjef Nystad. Med litt over et minutt igjen til start bestemmer jeg meg; jeg staker. Det skulle vise seg å være et bra valg; 2. beste tid i prologen.
I kvartfinalen velger jeg imidlertid å finne frem klassiskskia igjen, føler det er for mye risiko med skøyteski. Taktikken er å prøve å være nr to på toppen, for så å avansere til tet i nedoverkjøringa ned til torget. Det lyktes jeg med, og på oppløpet føler jeg rimelig god kontroll.
Jeg følger samme taktikk i semien, med samme resultat. Jeg er klar for finale! Det er også Emil Jönsson, og jeg vet når jeg står på start at jeg sannsynligvis må vinne for å ha sjangs i cupen. Bestemmer meg for samme taktikk i finalen, og vet at jeg helst bør være først inn på oppløpet for å ha noen mulighet.
Jeg kommer bra ut fra start, i rygg på nevnte Jönsson. Opp til toppen er det jevnt kjør, men når nedoverkjøringa starter har jeg bra kontroll. Glir meg opp i rygg på svensken, og forbi. Kliner til i staking, og gir alt rundt på torget. Etter den siste brua merker jeg at jeg begynner å bli litt sliten. Prøver å roe meg litt ned i den siste s-svingen, for så å kline til på oppløpet. Halveis på oppløpet titter jeg opp på storskjermen, og ser at jeg har en god ledelse. Slår om til diagonal, samtidig som jeg et øyeblikk blir litt sløv. "Våkner" av at jeg hører Jens Arne nærme seg, og jeg slår om og springer alt jeg klarer.
Heldigvis holder det akkurat. En rå følelse kommer i det jeg krysser mål linja, ser at Jens Arne er 2 (og Emil 3), og innser at jeg leder sprintcupen. Med 2 poeng!
Mitt desidert største øyeblikk som skiløper er et faktum, og jeg kan slippe jubelen løs!
I skrivende stund ligger jeg på hotellrommet i St. Moritz og lader opp til det siste avgjørende rennet. Jeg begynner vel snart å lande igjen etter Drammen, men har fortsatt en god følelse i kroppen. Samtidig begynner tankene langsomt å forflytte seg til prologen i Bormio. Det blir et rotterace.
Kommer med situasjonsrapport fra St. Moritz over helga.
Ola
Mitt livs største øyeblikk (Foto: Øystein Sørensen)
Skriv ut artikkelen