Kuusamo

En 7. plass i sprint er ikke mye verdt. I alle fall ikke på en dag en føler seg ustoppelig. I går var en slik dag. Jeg sier ikke at jeg hadde slått Johan. Han gikk styggfort! Gratis Johan! Vel fortjent. Det som irriterer meg er at jeg ikke fikk muligheten til å måle krefter mot de beste i finalen. Må innrømme at det ble mange timer med grubling i natt, og ikke så mye søvn.

Dagen startet imidlertid bare middels. Jeg gjennomfører en følelsesmessig god prolog, men har nok litt mye respekt for lang bakken, og har mye krefter igjen når jeg passerer mållinja. Dermed "bare" 13. plass i prologen.

I kvartfinalen tar jeg bestemt kommandoen fra start, og føler jeg kontrollerer feltet inn til avansement. I semifinalen bestemmer jeg meg for samme taktikk, men møter selvfølgelig bedre motstand.

Jeg tar likevel teten ut fra start, men siden jeg fra tredje spor har lang vei inn i første sving, krymper ledelsen til Emil Jønnson. Jeg er likevel først, og kan lukke åpningen helt for ham, og dermed ødelegge dagen for ham. Jeg føler imidlertid det er for mye risiko i forhold til å berge meg selv, og gir han 1 meter på innsiden. Tanken er at vi begge kan komme igjennom svingen helberget.

Det som imidlertid Jønsson gjør, er å skjære over i mitt spor ved utgangen av svingen, da han er en halvmeter foran meg. Jeg tryner, han berger seg. Løpet er over.

Urettferdig synes jeg. Får håpe ærlighet varer lengst tross alt.

Seier i b-finalen er mager trøst på en dag som igår. 7. plass er lite, om ingenting verdt.

Tilbake på Lillehammer

En fortsatt skuffa Ola Vigen Hattestad